I samarbeid med
Hva er sponset
innhold
?

En norsk tsunami

Nils (3) er for liten til å forstå hva som skjer. Han blir løftet ut av et vindu, og ser moren sin for siste gang. Dette er den sanne historien om da bølgen traff Tafjord og Fjørå i Møre og Romsdal.

VG har av PFU fått kritikk for merkingen av denne kommersielle saken. Mer om dette kan du lese her

10 - 9 - 8

Nedtellingen begynte for flere hundre år siden. Høsten 1933 akselererte den. Fjellsprekken er blitt “nifst” stor, varslet seterjentene.

7 - 6 - 5

Folk i Tafjord og Fjørå skal snart få føle det: Natt til 7. april 1934 er det over.

4 - 3 - 2

Klokken 03.08 faller fjellsiden Langhammaren i fjorden. Raset skaper opptil 63 meter høye flodbølger som i nattemørket dundrer mot sovende bygder.

1 - 0

I Tafjord på Sunnmøre, innerst i Storfjorden, fem kilometer fra rasfjellet, ligger sogneprest Anton L. Tafjord og vrir seg i sengen. Det er 6. april 1934. Han kom med båten «Coronan» samme dag for å feire foreldrenes 78- og 80-årsdag. Flere gjester kom med denne båten. Det var fest i bygda. Og nå, etter selskapet, får ikke presten sove ordentlig. Litt over klokken 03.00 kvekker han til av et veldig brak. Kort tid senere er han lys våken. Vind, som fra en orkan, feier inn i soverommet, huset knaker. Hva skjer? tenker presten. Han lytter. Lydene er uforklarlige. Det suser og bruser. Støyen kommer nærmere, blir bare sterkere. Han hiver seg opp og ser ut av vinduet. Synet gir ham sjokk. Velter en snøskavl inn fjorden? Eller en skypumpe? Noe kommer mot ham i høyde med huset der han står. Og han står i andre etasje.

Før katastrofen: Innerst i fjorden ytterst på Sunnmøre ligger Tafjord. På dette bildet fra 1921 er fjellsiden Langhammaren merket med en pil. Litt over 200 mennesker bodde i bygda nær fjorden da fjellet raste i fjorden og bølgen kom.
Før katastrofen: Innerst i fjorden ytterst på Sunnmøre ligger Tafjord. På dette bildet fra 1921 er fjellsiden Langhammaren merket med en pil. Litt over 200 mennesker bodde i bygda nær fjorden da fjellet raste i fjorden og bølgen kom.

Nøyaktig hva som skjer vet ikke innbyggerne i de naturskjønne bygdene Tafjord og Fjørå. I nattemørket er det umulig å se noe. Det er lyden de vekkes av. Som et brøl fra naturen raser fjellpartiet Langhammaren i fjorden. Folk i mils omkrets vekkes. «Verre enn dynamitt», sier en overlevende, «alle hus ristet og skalv». Lydene er så uforklarlige at flere tenker dommedag.

Vill idyll: Naturen langs Vestlandskysten lokker tusenvis av turister til Norge. Her fra Geiranger, i nærheten av Storfjorden der raset gikk. Foto: Dreamstime
Vill idyll: Naturen langs Vestlandskysten lokker tusenvis av turister til Norge. Her fra Geiranger, i nærheten av Storfjorden der raset gikk. Foto: Dreamstime

Vakre, ville Norge

Steile fjell, dype fjorder, grønnhvite isbreer og hvite fosser. Stort villere natur enn i Tafjord og Fjørå, får du ikke i Norge. Kommunen mellom Trollstigen og Geiranger er på UNESCOs verdensarvliste. Utallige nasjonalromantiske malerier og postkort er laget herfra.

Naturens farer snakker man sjeldnere om. Naturkatastrofer som tsunamibølger skjer liksom i andre land. Men de som bor her, midt i idyllen, vet at naturen er truende.

Det var derfor få bosatte seg i sjøkanten. Men etter hvert som tiden gikk var det som om tidligere flodbølger var glemt. I april 1934 bodde rundt 200 på Fjørå og nærmere 300 i Tafjord, 200 av dem ved sjøkanten. Først i vår tid vet vi at «det store fjellskredet» varsler seg selv. Før raset i 1934 var det flere tegn: Hyppige steinsprang. Dumpe drønn. Voksende fjellsprekk. Risting i grunnen.

Våren 1934 hører Fjørå-folk småras i ett sett. De drar robåtene lenger opp på land, som om de aner noe. Vinteren er uvanlig mild. Snøsmeltingen fyller alle fjellsprekker med vann.

Den 6. april er himmelen overskyet. Fjorden ligger sølvblank. Hus etter hus får påskegjester. Så går en etter en til sengs i Fjørå og Tafjord. Sollyset er for lengst blitt borte og mørket kryper nedover fjellsiden, over bygdene og ned til fjorden. Klokken tikker mot 03.00. Nedtelingen begynte for flere hundre år siden og er nå ved veis ende. Tre millioner kubikk med stein faller mot fjorden.

Hovedkilder

Historien kommer frem i den dramatiske dokumentarboken «Dommedagsfjellet – Tafjord 1934», skrevet av skredforsker Astor Furseth, som er hovedkilden til denne saken, i tillegg til aviser fra dagene etter raset (se kildeboks nederst).

Animasjon: Gimpville / Fantefilm
Fjørå, kl. 03.08

«Løft Asbjørg ut på taket!»

Folk bråvåkner i sengene sine. Er det jordskjelv? Torden? Har Langhammaren rast? Revnen var kjent i Fjørå. Allerede i 1874 skrev Aalesunds Handels- og Sjøfartstidende at folk i Fjørå hadde oppdaget et sprekksystem på toppen av fjellet. I de neste 60 årene ser de sprekken vokse. Få setter garn på fjorden under dette fjellpartiet. Fjellet er urolig, oppsummerte de. Høsten 1933 blir også folket i Fjørå urolig. Budeier fra setrer på fjellet advarer om en skremmende forandring. Før kunne de hoppe over fjellsprekken. Nå er sprekken blitt «nifst» stor, så stor at man måtte bygge bro over den, sier seterjentene.

Et eldre ektepar nekter å flytte på seg. De sitter ved sengen, folder hendene og ber fadervår. De tror dommens dag er her, slik Johannes åpenbaring varsler den: fjell som skal falle over oss.

Folk i Fjørå som våkner av raset, stirrer ut i natten. De ser ingenting. I stummende mørke hører man at helveteslydene forstummer, en merkelig stillhet oppstår. Så hører de susing og brusing. Det er lyden av den første av tre tsunamibølger. Den velter mot dem, som en svart vegg. De som ser den, flykter ut, via tak og vinduer.

Et eldre ektepar nekter å flytte på seg. De sitter ved sengen, folder hendene og ber fadervår. De tror dommens dag er her, slik Johannes åpenbaring varsler den: fjell som skal falle over oss.

Frådende: Slik kan raset ha sett ut. Visualiseringen er bygd på et bilde av et etterskjelv fra dagen etter det store raset – nøyaktig der Langhammaren falt. Visualisering: Gjermund Rein Gustavsen
Frådende: Slik kan raset ha sett ut. Visualiseringen er bygd på et bilde av et etterskjelv fra dagen etter det store raset – nøyaktig der Langhammaren falt. Foto: Arild Aga. visualisering: Gjermund Rein Gustavsen

Åtteåringen Asbjørg Lyse hører noen rope: «Løft Asbjørg ut på taket!» Faren holder Asbjørgs lillesøster på to år i et teppe, og moren lener seg ut vinduet og roper «be Gud hjelpe oss!» Før den andre bølgen treffer, kommer Asbjørg, broren og bestemoren på 68 år seg ut. Bølgen nærmer seg bakfra. De springer oppover fjellsiden. Brått slår iskaldt sjøvann over dem. Asbjørg klorer seg fast i nattkjolen til bestemor som selv klamrer seg til et gjerde. Da Asbjørg endelig tør snu seg, ser hun barndomsheimen bli ført utover havet. I huset er foreldre, bestefar, onkel, venninne og lillesøster innesperret. Redselsfulle skrik høres. Så blir alt stille.

Tafjord, kl. 03.08

«Steng døra! Hold igjen døra!»

Storfamilien i skredderhuset bråvåkner. Huset ligger ved sjøkanten i Tafjord. Her bor Sigrid og Karl Tafjord med ni barn fra syv til 27 år. Sønnen Adolf (20) springer ned fra andre etasje for å se hva som skjer. Han stanser brått. Vann fosser inn i huset. Samtidig hører han faren rope fra soverommet oppe:
«Steng døra! Hold igjen døra!»

Overalt høres angstskrik og smertehyl fra dyr og mennesker. Noe forferdelig skjer i Tafjord, de vet bare ikke hva.

Foreldrene og de ni barna står skrekkslagne og forsøker å holde igjen døren, mens huset blir ført ut og til bunns i fjorden. Men det fortelles også på en annen måte: Adolf ser bølgen bryte seg gjennom husveggen. Han ser søsteren og faren sin bli slukt av vannet. Idet Adolf forsøker å rømme ut et vindu, treffes også han av vannet. Han føres bevisstløs utover fjorden, i dragsuget fra en av bølgene. Midtfjords våkner han mirakuløst. Han klamrer seg til en planke fra den knuste bygda. Liggende på fjorden ser han Tafjord langt der inne. Men den tredje og største bølgen, 63 meter på det høyeste, nærmer seg Adolf i høy hastighet bakfra. Adolf besvimer igjen.

Noen meter unna bor Petra og Anton Kilsti med vesle-Nils på tre år. Ekteparet, som drev landhandelen, hadde mistet et barn før de fikk vesle-Nils. Han var familiens juvel.

6. april kom også Petras foreldre på besøk. De hadde ikke vært i Tafjord på ti år. De kom for å se familien og gå i bursdagen til sogneprestens foreldre. – Er det steinras? Spør kona Petra da de våkner av lydene.

Ektemannen drar gardinene tilside. Men det er for mørkt til å se noe unormalt. Da treffer voldsomme vinder huset. Brått fylles huset av lys, som fra lyn. Det vet de ikke da, men det er første tsunamibølge som har kommet. Bølgene kortslutter alt når de velter over bygda, og etterlater seg blafrende fiolette lys. Det er i disse lysglimtene, forteller overlevende, at katastrofen går opp for dem.

Familien Kilsti er på beina på sekunder.

Jeg sto i vann til beltet og holdt gutten i brysthøyde da bølgen veltet over oss. Flere av husene ble malt til splinter og filler mens vi så på, sier Anton Kilsti.

Idet Anton Kilsti ser ut, oppdager han noe merkelig nærme seg fra fjorden. Det ligner ingenting han før har sett. Så høres «et frådende sus som av tusen fossefall», og ut av nattemørket reiser monsterbølgen seg.

«Kom med gutten! Roper han, kom med gutten!»
Han håper det er mulig å redde seg ut vinduet bak. Slik forteller Anton det til aviser etterpå:

Lyset lynte og blinket da første bølgen kom og tok naustet vårt, jeg så ut da vannet sto i høyde med taket. Jeg trodde nesten det var fjellet som hadde styrtet i sjøen. Det braket som om det var dommedag. Så kom den andre bølgen som var mye større. Det var fryktelig. Jeg slo opp vinduet og ropte til kona:
«Kom med gutten!»

– Jeg hoppet ned på lagerhusets tak på baksiden. Petra sendte vesle-Nils ned til meg, og jeg sa hun måtte komme. Men hun kom ikke. Hun løp inn i huset for å varsle foreldrene. Jeg hoppet med vesle-Nils ut i vann og sjø og mudder. Krabbet, hoppet over et gjerde med gutten, og vi klatra opp til storsteinen (et høyt punkt i Tafjord-bygda). Der sto fru Lina Muldal og hennes tre gutter. Jeg ga vesle-Nils til fru Muldal for å løpe tilbake til huset og hjelpe kona og svigerforeldrene mine. Da ser jeg noe forferdelig på fjorden (trolig den tredje bølgen). Det så ut som hele havet kom settende. Det smalt mellom fjellsidene. Jeg løp tilbake til storsteinen. Jeg sto i vann til beltet og holdt gutten i brysthøyde da bølgen veltet over oss. Flere av husene ble malt til splinter og filler mens vi så på, sier han.

Lina Muldal er fra Fjørå og forstår plutselig: «Det er Langhammaren som har rast!», sier hun. Også hennes mann hadde løpt for å varsle sine foreldre. Fra utsiktspunktet på Storsteinen står de der, Lina Muldal og tre barn, Anton Kilsti og vesle-Nils og ser utover Tafjord. De hører skrik fra skadde og fra folk i husene som var fylt med vann. Anton og treåringen ser deres eget hus, med moren og hennes foreldre i, bli smadret, restene suges til havs. Det samme skjer med Lina Muldal og barna. De ser huset med faren og hans foreldre forsvinne i vannmassene.

Bølgen tok mamma: Vesle-Nils (3) og faren Anton fotografert ved minnestunden etter raset. Både moren til Nils og hans besteforeldre forsvant.
Bølgen tok mamma: Vesle-Nils (3) og faren Anton fotografert ved minnestunden etter raset. Både moren til Nils og hans besteforeldre forsvant.

Tilbake til sogneprest Anton L. Tafjord som trodde han så snøskavl eller en skypumpe (trolig tredje bølge). Huset han huserer i treffes aldri av bølgene. Da vannet etter den tredje bølgen renner tilbake i fjorden, hører presten ynk utenfor. Der finner han en stygt skadet gutt.

Han har besvimt flere ganger, men våkner på full fart innover fjorden med den siste bølgen. Farten er anslått å være omtrent 160 km/t.

«Hvordan har du kommet hit?» spør presten, ifølge Aftenposten-intervju i dagene etter.

«Eg kjem med flaumen», sier gutten.

Det er Adolf, tyveåringen som så faren og søsteren bli dratt ut av huset, og som selv ble ført midtfjords. Han har besvimt flere ganger, men våkner på full fart innover fjorden med den siste bølgen. Farten er anslått å være omtrent 160 km/t. Idet bølgen treffer grunna, kastes han på land og lander foran posthuset. Det er her sogneprest Tafjord finner ham. I ørska skal 20-åringen ha sagt:

«Over fjellhammeren svømte eg mellom vrakgods og uhygge. Det var som å svømme blant spøkelsesuhyrer».

Sognepresten får ham inn. Gutten fraktes senere til sykehus. Han er den eneste i familien som overlever. Han mister foreldre og åtte søsken den natten.

Utslettet: All bebyggelse i sjøkanten i Tafjord ble slukt av bølgene. De fleste husene forsvant i dypet, andre lå og fløt som resultat av katastrofen.
Utslettet: All bebyggelse i sjøkanten i Tafjord ble slukt av bølgene. De fleste husene forsvant i dypet, andre lå og fløt som resultat av katastrofen.

Dagen etter

I nattemørket går flere i Fjørå og Tafjord rundt og roper navn på de savnede. Da det første morgenlyset kommer over fjellene, ser de årsaken til tragedien. Det lyser der Langhammaren har rast ut og forsvunnet. Det lukter av knust stein og av brann, snøen på fjellet er brun av støv. Sjøen er full av planker og hus som driver spøkelsesaktig rundt. I Tafjord er husene knust til pinneved. Et fryktelig syn, forteller Aftenpostens fotograf som flyr over. Alt ligger hulter til bulter. En flere meter stor kampestein står midt på jordet. Bautaen over de falne i 1814 er knekt i to. Man finner døde katter, geiter og lam i krattene, en ku som lå og skrek blir slaktet på åpen mark, møbler ligger smadret. Små barnesko, leker som gyngehest og lekebåter er strødd utover. Sengeklær, tøy og tau er i trærne. Salmebøker, kister, juletreflagg, alt om hverandre i kaotisk forvirring. Båten «Coronan» er slengt 100 meter opp på land. Grunnmurer står igjen som gapende sår. Familier er utslettet. Folk går apatiske rundt.

Fjørå etter ulykken
Fjørå før ulykken
Fjørå før og etter bølgen: Dra over bildet
Skremmende: Fjørå før og etter naturkatastrofen.

Da vesle-Nils våkner denne dagen, sier han: «Mor reiste vel med huset, hun?»
Anton forsøker å trøste gutten. Noen gir faren et glass å styrke seg på. Han skjelver så mye at han ikke kan holde det. Han leter etter kona Petra. Men på tomten er selv grunnmuren borte. Noen kommer bærende med en livløs person. Anton ser en fot dingle fra båren. Han gjenkjenner gnagsårplasteret på foten utenfor teppekanten. Det er Petra.

23 mennesker omkom i Tafjord, 17 i Fjørå. Kun to blir funnet på land, de fleste blir aldri funnet. Flere av de overlevende klarte aldri å snakke om ulykken etterpå. Dette er trolig den første naturkatastrofen i Norge som får stor nasjonal mediedekning i Norge.

Minnes bølgen: En rekke TV-innslag er gjennom årene produsert om Tafjord-katastrofen. Alle rettigheter NRK

Men sakte men sikkert blekner minnene. Det er som om lærdommen fra Tafjord-ulykka gradvis forsvinner.

Nedtellingen har begynt på nytt

10 - 9 - 8

Nedtellingen begynte for flere hundre år siden. Omtrent hvert hundreår går «det store fjellraset». Det skjedde i 1934. Det skjedde før det. Nå kan det skje igjen.

7 - 6

Dette er ingen tabloid krisemaksimering, men hva geologer og forskere sier om Åknes-fjellet, nær Geiranger. Geirangerfjorden er blant verdens vakreste. Cruiseskip frakter daglig inn turister. En ting får de først høre om når de forlater Geiranger: Trusselen fra Åknes-fjellet, den over 800 meter lange og opptil 200 meter dype sprekken i fjellet.

5 - 4

Per Åkernes oppdaget sprekken. Han vokste opp under fjellet. I 1983, etter å ha vært borte i 30 år, vender han tilbake til den nå fraflytta bygda. Han går opp i fjellet der han gjette geiter som liten. Da ser han det. Sjokket får den sindige mannen nesten til å skrike. Da han var liten kunne han presse en knyttneve inn i fjellsprekken der oppe. Nå er revnen to meter bred, 20 meter vid på det bredeste. Mannen vet hvor mye som er bygd i sjøkanten langs fjorden. Han varsler raskt. Men advarslene dysses ned, eller tas ikke alvorlig, opplever han. Man frykter for turistene området er så avhengig av. Men sprekken er jo der. Og den blir åtte-ti centimeter større for hvert år, ser man fra 1989 da overvåkingen starter.

Revnen ligger 400 meter over fjorden. Over 50 millioner kubikk med stein kan rase ut. Til sammenligning raste tre millioner kubikk i Tafjord-raset. Når Åknes-raset treffer fjorden, vil tsunamibølger treffe Geiranger og Hellesylt på få minutter. Simuleringer gjort av NTNU viser at bølgen kan komme i 400 kilometer i timen gjennom fjordene. I Hellesylt er bølgens høyde beregnet til 85 meter, 70 meter i Geiranger. Beregningene er i skrivende stund antatt å være for lave, og vil trolig bli oppjustert.

Kan skje igjen: Geolog Kjell Jogerud beskriver skrekkscenarioet som følge av det ventede Åkenes-raset kan ramme Hellesylt og Geiranger. Alle rettigheter: NRK og Steven N Ward. Simulering: Åknes Tafjord Beredskap IKS og NGI

3 - 2 - 1

Når skjer det? Som produsent Martin Sundland av filmen «Bølgen», som er bygd på både Tafjord-raset og det varslede Åknes-raset, fikk høre da han ankom målestasjonen ved revnen i fjellet:

«Fjellet kan rase om 30 år og om 100 år. Men natur er natur. Du står her på eget ansvar.»

Katastrofefilmen «Bølgen» har premiere på norske kinoer 28. august.

VGs journalister og redaksjon har ingen rolle i produksjonen og publiseringen av dette innholdet.

Andre steder der raset kan komme

I Norge er flere fjell under døgnkontinuerlig overvåking av NVE fjellskredseksjonen:

1. Åkerneset i Møre og Romsdal
2. Hegguraksla i Møre og Romsdal
3. Mannen (vil lage oppdemming og flodbølge, ikke tsunami)
4. Nordneset i Troms
5. Opstadhornet i Romsdal
6. Flåm i Sogn

I tillegg er flere fjell i Norge under periodisk overvåking, her kan det oppstå tsunami ved ras.

Kilde: Astor Furseth

Lukk

Om VG Partnerstudio og sponset innhold

Gard Steiro

I samarbeid med utvalgte annonsører utvikler VG Partnerstudio innhold av høy kvalitet, som publiseres på VGs plattformer.

Innholdet fra VG Partnerstudio merkes tydelig som «sponset innhold» og med annonsørens logo, så leseren klart kan oppfatte at innholdet er betalt for og produsert sammen med en annonsør.

VG Partnerstudio er et separat produksjonsselskap uten tilknytning til redaksjonen. Ingen i studioet jobber samtidig i redaksjonen i VG.

VGs samfunnsoppdrag og rolle som uavhengig redaksjonell gransker påvirkes derfor ikke av det kommersielle samarbeidet i VG Partnerstudio.

Gard SteiroAns. redaktør og adm. direktørLukk